Kristina frå Duvemåla – en historie om håp eller om håpløshet? - Lekendelett.net
Velg en side

Musikalen «Kristina frå Duvemåla» er historien om Kristina og hennes familie som utvandret til det lovede landet: Amerika i jakten på et bedre liv, i jakten etter håpet.

Først av alt

Jeg er ekstremt imponert over hva Bømlo teater får til! Meget bra gjennomført!

Da musikken ebbet ut og lyset ble skrudd av satt jeg igjen med mange følelser, og spørsmålet:
«Var dette en historie om håp eller om håpløshet?».

Jeg lurer på om flere enn meg opplevde dette, eller om det bare er min subjektive opplevelse?
Del gjerne dine tanker i en kommentar, eller send meg en e-post!

På leting etter en drøm

Handlingen i musikalen, som er bygget på boken ved samme navn av Vilhelm Moberg og med sanger skrevet av de tidligere ABBA-medlemmene Björn Ulvaeus og Benny Andersson, tar oss tilbake til 1800-tallet og de krevende forholdene folk levde under.

I jakten på et bedre liv utvandrer Kristina og familien fra Sverige til det lovede landet Amerika. Men det viste seg at livet ikke bare var enkelt der heller.

Drømmen var trygghet for familien, egen jord å dyrke, overflod og likeverd.

Nettopp dette er drømmen for mange også i dag.

Men er det en utopi eller et oppnåelig mål?

Historien viser at vår jakt på frihet og fremgang svært ofte får negative konsekvenser for andre mennesker.

Måten urbefolkningen i Amerika har blitt behandlet er et eksempel, og dette blir også tatt frem i Kristina frå Duvemåla.

I vår tid viser det seg tydelig at måten vi har utnyttet naturressursene på i jakten på våre drømmer, har fått store følger for klimaet og dem som kommer etter oss. 

Hva er rettferdig?

Frå tusen struper, ei samla stemma: – Fins det ein fristad, kvar er me heima? – synges i en av sangene i musikalen.

Finnes et slikt sted? Der vi hører hjemme?

Hva en svarer på dette blir i stor grad bestemt av hvilket livssyn en har, hvilken stor historie en ser sin lille historie som en del av.

I boken River Out of Eden: A Darwinian View of Life, skriver den kjente ateisten Richard Dawkins blant annet dette:

In a universe of blind physical forces and genetic replication, some people are going to get hurt, other people are going to get lucky, and you won’t find any rhyme or reason in it, nor any justice.

The universe we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference.

Dersom dette stemmer er Kristinas historie, og vår, en historie om håpløshet.

Da er verden bare slik den er. Noen er heldige og har det godt, andre må lide. Og det finnes ikke noen grunn til å håpe på at dette skal endre seg i fremtiden. Gir dette livssynet håp?

En alternativ historie, som vi får et glimt av hos Kristina, er at dersom Gud finnes er håp mulig.

I den sterke sangen «Du måste finnast» ser vi Kristina kjempe med spørsmålet om Gud er der eller ikke.

«Nei Gud, du må finnast Du må det! Eg lever mitt liv gjennom deg Utan deg driv eg med vinden på eit mørkt og stormfullt hav Gud, du må finnast Du må det! Du kan ikkje overgje meg! Eg hadde ingen sjans Eg var jo ingenting viss du ikkje fanst»

Kristina finner til slutt fred, midt i det vonde og vanskelige, fordi hun tror at Gud finnes og at det dermed finnes håp.

Men skulle den store fortellingen i kristen tro ikke være sann, hjelper det lite å sette sitt håp til den.

Paulus sier det slik: “Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.” (1 Kor 15,19).  

Derfor vil det å undersøke nærmere om det finnes gode grunner til å tro at Gud eksisterer være det viktigste vi kan gjøre.

For dersom Gud finnes, og den kristne historien er sann, gir det oss et solid håp å bygge livet på. Da har vi et sted der vi hører hjemme, nemlig sammen med Gud.

Et håp om at en dag skal alt det som er galt med vår verden, gjenopprettes og rettferdigheten vil vinne.

 «Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.

Han skal være deres Gud.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»

Joh Åp 21, 3-4

Har du sett Kristina frå Duvemåla? 

Hvordan opplevde du musikalen?

Del gjerne dine tanker med meg!

Foto: Grethe Nygaard