Enkel morro?

Har du sett den nye versjonen av Arthur?
Det kan jo virke som om Hollywood nærmest er tom for nye og kreative ideer, det er i alle fall ganske mange remakes ute å går…

(Til og med Point Break skal det vist nok komme en ny utgave av…)

Hva synes du generelt om slike remakes?
Del gjerne noen tanker om det som en kommentar…

Originalen
Når en ikke har sett originalutgaven er det vanskelig å vite om den nye versjonen er bedre eller dårligere en den gamle, og slik er det for meg med denne filmen.

Jeg har kun sett traileren for den første Arthur filmen med Dudley Moore i hovedrollen. Får litt delte følelser av å se den…

Han har en enormt slitsom latter, som de av en eller annen grunn spiller om og om igjen i traileren. Er det for å overbevise oss om at denne filmen er hysterisk morsom? Men hadde de latteren ikke vært der, så tror jeg faktisk traileren hadde gitt meg lyst til å se filmen…

Hva synes du?

Litt om handlingen
Arthur er en totalt bortskjemt og alkoholisert riking. Han lever det ”glade liv” og har ikke ansvar for noe som helst. Rikdommen kommer fra familien, ikke fra hardt arbeid.

Problemet oppstår når moren gir han et ultimatum, enten bli arveløs eller gifte seg med den ambisiøse Susan Johnson (spilt av den alltid like slitsomme Jennifer Garner…).

De har ikke mye til felles, og det blir ikke lettere når Arthur forelsker seg i en annen jente han tilfeldigvis møter.

Hva skal han gjøre?

Følge hjertet eller pengene…

Ikke akkurat en nyskapende og revolusjonerende bra film

Dersom du har, eller kommer til å se denne filmen, hva fikk den deg til å tenke på?
Finnes det noe visdom i den historien de forteller, som vi kan ta lærdom av?
Jeg tror faktisk det er noe å reflektere over…
NB: Fare for spoilers…

Forkynner den?
Mine tanker gikk til Forkyneren i Bibelen. Her møter vi også en relativt rik mann, som leter etter meningen med livet…
I kapittel 2 prøver han ca den samme løsning som Arthur:

Jeg sa i mitt stille sinn:
Nå vil jeg prøve gleden
og nyte det som er godt!
Men også dette var tomhet.
Om latteren sa jeg: «Den er tåpelig»,
og om gleden: «Hva skal den tjene til?»

Da kom jeg på den tanken
at jeg skulle kvikke meg opp med vin,
men la forstanden styre meg med visdom.
Jeg ville holde meg til dårskapen
inntil jeg fikk se hva som er best
for menneskene under himmelen
den korte tiden livet varer.

Så satte jeg store ting i verk:
Jeg bygde hus og plantet vingårder,
anla hager og parker
og plantet alle slags frukttrær i dem.
Jeg bygde dammer for å vanne
en skog med voksende trær.
Jeg kjøpte treller og trellkvinner,
og andre treller ble født i mitt hus.
Storfe og småfe fikk jeg også,
i større mengde enn noen annen
som levde i Jerusalem før meg.

Jeg samlet meg også sølv og gull
og rikdom fra andre konger og land.
Jeg skaffet meg sangere og sangerinner
og det som er mennenes lyst,
kvinner og atter kvinner.

Jeg ble stor, ja, større enn noen
som levde i Jerusalem før meg.
Men min visdom beholdt jeg.
Alt det mine øyne begjærte,
lot jeg dem få;

jeg nektet meg ingen glede.
Hjertet gledet seg over alt mitt strev,
og det var lønnen for all min møye.
Jeg gav meg til å tenke over
alt det jeg hadde gjort med mine hender,
det jeg hadde strevd og slitt med.
Se, alt var tomhet og jag etter vind.
Det er ingen ting å vinne under solen.

Jeg synes vi i filmen ser glimt av denne tommheten, og den mangel på tilfredsstillelse som rikdom, vin og sex kan gi…

En ny retning
Vendepunktet i Arthur sitt liv kommer når han ikke lenger lever kun for sin egen nytelse, men begynner å ta seg av andre!

Han må også ta et oppgjør med forholdet til alkohol. Han kunne ikke leve fritt, når livet var mer eller mindre styrt av alkohol.

Kanskje vi også har ting i våre liv som holder oss fast?

Alt i alt synes jeg Arthur var en bra film. Godt skuespill av Russell Brand som Arthur, og Helen Mirren som Hobson, men jeg kunne godt tenkt meg en annerledes slutt på filmen…

Hva synes du?